En historie fra Opplev Rendalen · Tekst og foto: Andreas Kokkvoll

Mellom veien og jernbanen

Det første man legger merke til på Hanestad, er kanskje ikke det som vanligvis havner i en turistbrosjyre.

Det er gresset som er klippet. Husene som er tatt vare på. Et område som er ryddet. Et bygg som er malt. En benk som står der den skal.

Små tegn på at noen har bestemt seg for at dette stedet skal holdes i orden.

Vi kom til Hanestad før 100-årsjubileet for Hanestad kirke. Det var lett å begynne med kirken. Den står midt i historien, hundre år gammel og fortsatt i bruk.

Men etter hvert ble det tydelig at historien om Hanestad handler om noe større enn en kirke. Den handler om et sted som har blitt formet av elva, jernbanen, veien, gårdene, fiskerne og menneskene som har valgt å bli.

Hanestad ligger på en litt spesiell kant av Rendalen. På den ene siden går riksvei 3 gjennom landskapet. På den andre siden ligger Rørosbanen. Mellom disse beveger Glomma seg gjennom landskapet. Jernbanen kom til Hanestad i 1877. Nesten 150 år senere stopper fortsatt togene her.

Det er en merkelig tanke når man står på perrongen.

Et tog kommer inn fra nord eller sør, stopper noen minutter og forsvinner videre. For den som passerer, er det bare et stoppested.

For Hanestad er jernbanen en del av historien om hvordan stedet ble til. Jernbanen bandt mennesker og varer sammen med resten av landet. Riksveien gjør mye av det samme i dag, bare på en annen måte.

Og mellom dem ligger grenda.

Elva

Så er det Glomma.

Elva gir landskapet en annen skala. Den renner forbi Hanestad som en konstant bevegelse – vannet som fortsetter videre mens husene, gårdene, veien og jernbanen ligger rundt den.

For mange som kjenner Hanestad, er Glomma også forbundet med fisk. Hanestad og Atna-området har gjennom mange år vært kjent som et sted sportsfiskere kommer for å prøve lykken. Noen kommer tilbake år etter år.

Fiskerne har sine steder. De kjenner elva. De vet hvor de skal gå, hvor de skal stå og når det er verdt å være ute. Flere av dem kommer fra Sverige. Det er en form for turisme som ikke nødvendigvis synes særlig godt.

Ingen busslaster. Ingen lang liste med attraksjoner. Bare mennesker som kommer tilbake til den samme elva, sommer etter sommer.

På Hanestad fortelles det om fiskere som blir værende langs Glomma store deler av sommeren. Det sier noe om hva et sted kan bety.

Man trenger ikke bo der hele året for å få en tilknytning til det.

Å passere og å stoppe

For mange er Hanestad noe man ser gjennom bilvinduet.

Riksvei 3 går gjennom området. Ved veien ligger Hanestad Vertshus , og for reisende gjennom Østerdalen er det et naturlig sted å stoppe. Men veien forteller bare en del av historien.

Bak den finnes gårder, skog, Glomma, jernbanen, kirken og et lokalsamfunn som ikke er like synlig fra førersetet. Det er forskjellen på å passere et sted og å være der.

På Hanestad blir den forskjellen ganske tydelig.

Det som ikke synes på statistikken

I små bygder finnes det en type arbeid som sjelden blir registrert noe sted.

Dugnad.

Noen klipper gress. Noen rydder. Noen reparerer. Noen maler. Noen ordner det praktiske før folk kommer. Og så er det noen som setter på kaffen. Det siste er kanskje like viktig som det første.

For dugnad på Hanestad virker ikke bare å handle om å få ting gjort. Den handler også om å være sammen. Når folk møtes for å gjøre noe, blir det gjerne tid til en prat. Noen tar med mat. Noen blir litt lenger enn de hadde tenkt. Arbeidet blir til et sosialt møte.

Det er vanskelig å måle, men det er lett å se når man er der.

Også fritidsbeboerne er en del av dette bildet. Mennesker som ikke bor på Hanestad hele året, men som kommer tilbake og deltar når det trengs. På Facebook samles også Hanestads venner – mennesker med tilknytning til stedet.

Et lokalsamfunn består ikke alltid bare av dem som har postkassen sin der. Noen steder består det også av dem som stadig vender tilbake.

Landskapet rundt

Hanestad er ikke et sted man nødvendigvis reiser til for å krysse av en lang liste. Det er heller et sted hvor flere mindre historier ligger tett på hverandre.

Tegningfallet ligger på Hanestad, der Tegninga styrter gjennom landskapet og danner et dramatisk avbrekk fra skogen, jordene og elvelandskapet.

Lenger unna ligger Jutulhogget , det markante canyonlandskapet på grensen mellom Rendalen og Alvdal. Og langs Glomma finnes fisket, en av Østerdalens beste elver for fiske. Slik blir Hanestad også en inngang til landskapet rundt. Et sted å stoppe før man reiser videre.

Eller et sted å bruke litt mer tid enn man først hadde planlagt.

Bjøntegaard

Like i nærheten ligger Camp Bjøntegaard, en sommerleirskole.

Her kommer barn og unge på leir og får oppleve landskapet rundt Hanestad. Stedet er også et eksempel på hvordan mennesker utenfra har fått et forhold til grenda.

Det er lett å tenke på en liten grend som noe lukket. Hanestad er ikke nødvendigvis det.

Veien bringer folk gjennom. Jernbanen bringer folk forbi. Glomma trekker fiskere til. Bjøntegaard trekker barn og unge til. Og gjennom alt dette oppstår møter mellom mennesker som ellers kanskje aldri ville hatt en grunn til å komme hit.

Hanestad kirke

Så er det Hanestad kirke.

Den ble oppført og vigslet i 1926 og er tegnet av arkitekten Carl Berner. Kirken er en trekirke med et svært godt bevart interiør.

I 2026 fyller den hundre år.

En bygning kan fort bli redusert til årstall, arkitekt og byggestil. Men en kirke er også summen av menneskene som har brukt den.

Dåp. Konfirmasjoner. Bryllup. Begravelser. Julaftener. Vanlige søndager.

Mennesker som har kommet inn dørene med helt forskjellige liv, men med det samme rommet rundt seg. Slik blir kirkens historie også Hanestads historie.

Hundre år er lang tid for en bygning. Men det er også kort tid i et lokalsamfunn. For bak de hundre årene ligger generasjonene som bygde, brukte og tok vare på stedet.

Historien går videre

Kirken har også forbindelser til mennesker som gjør at fortiden fortsatt er synlig i nåtiden.

Byggmesteren Kristoffer Brendhagen og maleren Lars Berger er knyttet til kirkens historie.

Under 100-årsjubileet kommer også fotografen Roger Brendhagen inn i denne fortellingen. Han har slektskap til personene som var involvert i kirkens tilblivelse, og viser bilder på Kivatun grendehus i forbindelse med jubileet.

Det er noe typisk ved små steder i dette.

Historien ligger ikke nødvendigvis bak glass.

Den går videre gjennom familier, bygninger, navn og mennesker.

Noen ganger dukker den opp igjen i en helt annen form.

Kivatun

Kivatun grendehus er et annet av stedene som gjør at Hanestad fortsatt fungerer som et lokalsamfunn.

Et grendehus er i utgangspunktet bare en bygning, men betydningen ligger i det som skjer der.

Møter. Fester. Dugnader. Arrangementer. Samtaler. Mennesker som ellers kanskje ikke hadde møttes.

Under jubileumshelgen i september 2026 skal Kivatun igjen fylles med liv.

Roger Brendhagens bildeutstilling åpner 5. september, mens Hanestad kirke feires med jubileumsgudstjeneste og jubileumsfest 6. september. Arrangementene inngår i Veidekulturfestivalen 2026 .

Men når jubileet er over, står Kivatun der fortsatt. Og det er kanskje nettopp det som er poenget.

Det er folkene

Det finnes mange måter å beskrive et sted på. Man kan begynne med kartet. Med elva. Med fjellene. Med veien. Med jernbanen. Med historien.

Alt dette forteller noe om Hanestad. Men etter å ha gått rundt på stedet og snakket med menneskene der, blir det vanskelig å komme utenom én ting.

Det er folkene som gjør stedet.

De som klipper gresset. De som rydder. De som møter opp. De som lager mat. De som tar vare på bygninger. De som kommer tilbake til dugnad selv om de ikke bor her hele året. De som kjenner fiskerne som kommer tilbake sommer etter sommer. De som husker hvem som bodde hvor. De som vet hva som skjedde før. Og de som fortsatt diskuterer hva som skal skje videre. Det er ikke nødvendigvis det man ser når man kjører gjennom Hanestad.

Men det er kanskje det som gjør det verdt å stoppe.

Hundre år og videre

I september 2026 skal Hanestad kirke feires.

Det blir gudstjeneste, jubileumsfest, bildeutstilling og mennesker samlet på nytt.

Men egentlig handler jubileet om noe større enn ett årstall. Det handler om kontinuitet. Om at noen tok vare på en bygning i hundre år. Om at noen fortsatt klipper gresset. Om at noen fortsatt møter opp. Om at mennesker fortsatt kommer tilbake til elva. Og om at en liten grend fortsatt har mennesker som bryr seg om hva som skjer med den.

Hanestad ligger fortsatt mellom veien, jernbanen og Glomma. Togene kommer og går. Elva fortsetter sørover. Bilene passerer. Fiskerne vender tilbake.

Og på Hanestad fortsetter folk å ta vare på stedet sitt.