En historie fra Opplev Rendalen · Basert på historisk tekst av Sæming Håkonsøn Hanestad ·
Foto Andreas Kokkvoll

Da Hanestad kirke ble bygget, kom en stor del av pengene fra én mann.

Karenus Anton Sæmingsen Hanestad var rentenist, landhandler, skogeier og investor. Han bodde hele sitt liv på Hanestad Vestre og bygde over tid opp en betydelig formue.

I bygda ble han likevel først og fremst husket som «Onkel Karenus» – mannen som var kjent for å være snill og gavmild.

Mannen bak gavene

I 1918 mottok Øvre Rendal kommune 40 000 kroner til byggingen av Hanestad kapell. Samme år fikk kommunen også et legat på 20 000 kroner til oppføringen av et pleiehjem eller en sykestue i Øvre Rendal.

Begge beløpene ble gitt av Karenus Hanestad, som på dette tidspunktet var rentenist og bodde på Hanestad Vestre.

«Onkel Karenus» – mannen som brukte formuen sin til fellesskapets beste.

Samme år ga han også 100 kroner til hver av de unge under 15 år på Hanestad. Pengene skulle settes i banken og brukes til utdanning eller eiendomskjøp.

Etter sigende var det 84 barn som fikk denne gaven. De fleste fulgte oppfordringen og satte pengene i banken.

Dessverre gikk banken konkurs noen år senere, og pengene gikk tapt.

Hvem var «Onkel Karenus»?

Karenus Anton Sæmingsen Hanestad ble født 17. september 1848 på Hanestad Vestre, en gård med historie tilbake til 1500-tallet.

Han var bror til Haakon Semand Sæmingsøn, som senere tok over gården. Karenus forble ugift og bodde hele sitt liv på Hanestad Vestre.

Men livet hans skulle bli nært knyttet til den store forandringen som kom til Hanestad på slutten av 1800-tallet.

Så kom jernbanen

Folketellingen fra 1865 viser at Hanestad krets besto av fire store gårder og fem mindre plasser, med til sammen 78 innbyggere.

Ti år senere, i 1875, hadde antallet bosettinger økt til 25, og folketallet hadde vokst til 273.

Å var det som skjedde?

Jernbanen kom.

Den 8. mai 1872 vedtok Stortinget at jernbanen skulle bygges gjennom Østerdalen. Utbyggingen nordover fra Hamar var allerede i gang, og arbeidet med det som senere ble Rørosbanen førte til stor aktivitet i området.

Hanestad-gårdene var på denne tiden den eneste tunge bebyggelsen på østsiden av Glomma mellom Koppang og Alvdal – en strekning på rundt 80 kilometer. Det gjorde gårdene strategisk viktige under jernbaneutbyggingen.

Under anleggsperioden bodde mange arbeidere i brakker i området, mens ingeniører og ledelse holdt til på Hanestad Vestre. De gamle bygningene på gården ble revet og erstattet med større hus for å møte behovet.

Næringsliv og oppbygging av en formue

Karenus så tidlig mulighetene som fulgte med veksten. Han etablerte landhandel i Drengestuen, som også fungerte som et samlingssted for bygdefolket.

Han drev landhandel fram til det senere ble etablert handel ved Hanestad stasjon.

Samtidig begynte han å investere i aksjer. Kopibøker fra tiden viser en omfattende korrespondanse og betydelig aktivitet knyttet til kjøp og salg av aksjer. Over tid bygde han opp en betydelig formue.

Denne formuen brukte han også til å hjelpe andre. Blant annet hjalp han sin bror, som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter etter kausjonering for Botolf Trønnes, svoger til Sæming. Karenus bidro til at deler av eiendommen, samt redskaper og buskap, ble kjøpt tilbake.

I folketellingene omtales han som landhandler i 1875, som skogeier og landhandler i 1891, og som rentenist i 1900.

Tro, gaver og Hanestad kirke

Karenus var sterkt religiøs, noe som preget hele livet og særlig de senere årene.

Da byggingen av kapellet fikk økonomiske problemer, ga han ytterligere 30 000 kroner til prosjektet.

I 1926 sto Hanestad kirke ferdig og ble vigslet. Kirken var tegnet av arkitekt Carl Berner.

 

Hanestad kirke er en laftet langkirke i tre. Interiøret er i stor grad bevart slik det var da kirken ble bygget.

I 2026 fyller kirken 100 år.

Men historien om kirken handler om mer enn byggingen og arkitekturen. Den handler om menneskene som gjorde den mulig – og alle dem som siden har brukt den.

Dåp. Konfirmasjon. Bryllup. Begravelser. Julaften. Vanlige søndager.

Gjennom hundre år har mennesker fra Hanestad og området rundt gått gjennom kirkedørene med helt forskjellige liv – men med det samme rommet rundt seg.

Gaver som ble til et ettermæle

Som takk for innsatsen fikk Karenus to store sølvplaketter fra Hanestad-samfunnet. Disse testamenterte han videre til kapellet, der de hang i mange år.

På 1980-tallet ble plakettene imidlertid levert tilbake til gården, av ukjent grunn.

Hanestad Vestre fikk også tildelt en egen gravplass til fri bruk for framtidige generasjoner. Området var avgrenset med steinstabber og kjetting. Dette ble fjernet på 1960-tallet, muligens for å redusere klasseskiller.

Ved sin død testamenterte Karenus alle sine aksjer til misjonen i Kina. Ifølge den lokale historien var aksjene da verdiløse.

Historien som nesten gikk tapt

Natt til nyttårsaften i 2016 brant gården Hanestad Vestre.

Med brannen gikk stort sett hele gårdens historie tapt i form av dokumenter, gjenstander og minner.

Historien om «Onkel Karenus» ble dermed også en historie om det som ikke lenger finnes.

Historien bygger derfor i stor grad på det som er bevart i historiebøker, kopibøker og muntlig historieoverføring.

Historien som ble fortalt videre

Mye av kunnskapen om gården og menneskene som levde der, ble overført muntlig gjennom generasjoner.

Sæming Håkonsøn Hanestad har fått deler av denne historien fortalt av sin far, Håkon Christian. Han hadde planer om å systematisere og nedtegne mye mer om gårdens historie.

Dessverre døde han brått 16. mai 1979, bare 60 år gammel.

Sæming var da 29 år og måtte umiddelbart overta ansvaret for gård og skog.

Samme sommer fikk han besøk av Knut Haarseth, som spurte om det fantes kopibøker etter Karenus Hanestad.

Et lite spørsmål, men også et tegn på at interessen for historien fortsatt levde.

Et minne som lever videre

Mye gikk tapt i brannen. Men historien om Karenus Hanestad lever videre.

Han huskes ikke først og fremst som forretningsmann eller investor, men som en gavmild og omsorgsfull person – en mann som brukte formuen sin til fellesskapets beste.

Derfor lever navnet hans fortsatt i bygda.

Og inne i sakristiet i Hanestad kirke henger fortsatt et stort portrettmaleri av Karenus.

Hundre år etter

Karenus Hanestad fikk aldri se kirken fylle hundre år.

Gården han levde på finnes ikke lenger slik den gjorde. Bildet av de 84 barna gikk tapt. Mye av dokumentasjonen forsvant i brannen.

Likevel står kirken der.

Og historien om mannen som ga penger til både kirke, sykestue og barn lever fortsatt gjennom menneskene som husker ham.

Kanskje er det den virkelige verdien av en gave – ikke hvor mye den var verdt da den ble gitt, men hva som står igjen etterpå.